Fellesskapet - den beste medisin i koronaens tid

Av Tellef Inge Mørland

Flere ganger har jeg hørt folk klage over at det er for lite forskjell på partiene i norsk politikk. Akkurat nå er jeg glad for å bo i et land der vi kan samles på tvers av de politiske skillelinjene, og stå sammen når krisa treffer oss.

Det vil komme en tid der vi må evaluere om vi var godt nok forberedt og hvordan vi handlet da koronaepidemien traff oss. Handlet vi raskt nok? Hvorfor hadde vi ikke nok smittevernutstyr som hansker og munnbind?

Men i måneden som har gått, har jeg først og fremst vært glad for at jeg kan se på pressekonferanser der Erna Solberg og Bent Høie også er min statsminister og helseminister, selv om de representerer et helt annet parti. Det er ingen selvfølge at man prøver å samle, fremfor å splitte i en slik situasjon. Det er bare å se til USA.

Samtidig synes jeg det er verdt å merke seg at de løsningene det nå ropes på er fellesskap og samhold. Vi må stå sammen, bare med to meters avstand til hverandre. Markedet og bedriftene roper på staten for hjelp. Det samme skjedde også under finanskrisen. Stemmene som før ropte på mer private løsninger virker nærmest å være helt stille nå.

Det er ikke så rart, for det er fellesskapet som må trå til for at vi skal komme oss gjennom krisen. Det er de offentlige sykehusene, sammen med kommunens helsetjenester, som må stille opp i behandlingen av sykdommen. Koronaviruset viser hvor viktig det er at vi satser på vår felles helsetjeneste i hverdagen, om vi skal være klare den dagen krisa treffer.

Smittsomme sykdommer er sannsynligvis det beste eksempelet på hvorfor alle tjener på at også de uten helseforsikring og penger får hjelp. Når alle har rett på fri helsehjelp begrenser det spredningen. I New York var en av koronapasientenes siste ord, før han skulle legges i respirator: «Hvem skal betale?»

Når inntektene til bedriftene svikter, er det rett at fellesskapet stiller opp. Skal vi komme oss best mulig gjennom denne krisen, er det viktig at flest mulig av bedriftene overlever de tidene vi nå er inne i.

Det var rett å endre permitteringsreglene, slik at bedriftene kun måtte betale for de to første dagene. Men for Arbeiderpartiet og opposisjonen på venstresiden ble det feil at arbeidstakerne skulle miste betydelige deler av sin lønn, de dagene bedriftene slapp å betale. Det fikk vi ordnet opp i.

Da Stortinget fikk krisepakkene til behandling, sørget opposisjonen, i forhandlinger med regjeringspartiene, for at vi fikk på plass ordninger også for lærlinger, frilansere, selvstendig næringsdrivende og studenter som hadde mistet deltidsjobben sin. De fikk støtteordninger som gjorde hverdagen litt enklere - eller litt mindre vanskelig, om man vil. Det handler om å stille opp for noen av de som nå trenger fellesskapet mest.

For Arbeiderpartiet har det også vært selvsagt å jobbe for at bedrifter som mottar statlig krisestøtte, ikke skal utbetale utbytte til eierne eller gi ledelsen bonuser og store lønnsøkninger. Selv om mange bedrifter selv ser at det er uklokt i denne situasjonen, ville dette vært et viktig signal å gi. Det handler om at når fellesskapet stiller opp, skal ikke det gå til berikelse av eiere eller ledere med allerede gode lønninger. Her har dessverre regjeringen og Frp ikke vist vilje til å være med på å gi det samme signalet.

Den tiden vi nå er inne i, viser for alvor betydningen av at vi i fellesskapet Norge har bygd opp et oljefond å tære på i tøffe tider. Til og med partier som er mot all oljeutvinning eller vil avskaffe hele det kapitalistiske systemet, vil gjerne være med på å bruke de pengene som nå trengs for at vi skal komme oss best mulig gjennom disse månedene.

Er det en ting vi kan lære av koronaviruset, er det at denne typen utfordringer løser vi ikke hver for oss. Kun sammen har vi muligheten for å bekjempe de dramatiske helsemessige og økonomiske konsekvensene av denne typen kriser. Når det røyner på, er fellesskapet vår beste medisin!